Brev fra Topland

Litt om oss:

Frikirkens misjonsarbeide har vært i Nagoya siden starten av 2015. Da dro vi på bønne og sonderingsturer for å vite hvor Gud ønsket at vi skulle arbeide. Så endte vi opp i øst delen av Nagoya. Her evangeliserer, utruster og danner husfellesskap der det er tjenelig. "Tjenelig??" Ja, vi er i en unik situasjon som gjør at vi arbeider mellom kirker og ser gjerne at nyfrelste finner sin plass i et menighetsfellesskap, og det er ikke alltid i våres nettverk.

Tre døpt mens vi var i Norge.  Selv om vi var i Norge i sommer, fikk vi oppleve at 3 ble døpt i Japan. Det var litt rart å være i Norge og se dem via nettmøte, siden Ruth har vært så involvert i deres vei mot Jesus. Ei mor og ei datter ble døpt. Moren har gått på tur med Ruth hver fredag morgen i ett år og der de har bedt for sine menn. Datteren deltok på et selvbilde og seksualitetskurs som Ruth og et par andre i nettverket vårt holder. Dåpen skjedde hos en ny kirkeplanting i nabolaget vårt. En flott start for dem! Ruth har siden vi flyttet til Nagoya arbeidet tett med ei japansk dame som som heter Ai og som vi tidligere har skrevet om. Hun og mannen ble med i denne kirkeplantingen for et år siden. Grunnen var hun siste damen som ble døpt. Ai har i over ti år evangelisert til henne siden hun bodde i nabolaget. Og da denne nye kirkeplantingen skjedde rett i nærheten skiftet de menigheten for å kunne nå ut til hennes venninne. Kirken leier et rom i et offentlig senter, og det er lett for ikke kristne å bli med. Før og nå etter at Ai ble medlem i denne kirken Ruth og Ai sett mange komme til tro. Ikke alle er med i kirken hun går i eller vårt huskirkenettverk, men i andre kirker også. Det er godt å kjenne på at vi slipper å kjempe om å få medlemmer i våre egne kirker, men heller medlemmer av Jesus sin store kirke, og å se den vokse. Av og til lurer jeg på om vi kan kalle oss en imellom kirke nettverk. Mannen hennes, Hajime, er mye sammen med Knut Ola som inviterer troende og ennå ikke troende menn på fjellturer.

Dåp igjen til søndag.   Han som skal døpes møtte vi i starten av september etter at vi kom tilbake fra Norge. I ett og et halvt år har vi hatt bibelundervisning på torsdager i en park i sentrum av Nagoya. Siden vi var borte i sommer, spurte vi vår kjære trofaste evangelist, Travis, om han ville fortsette møtene mens vi var borte. Det sa han ja til. Og han fikk med set en annen japansk evangelist som heter Ryunosuke. Ryunosuke er 25 år og selv om han har vært kristen ikke mange år, har han stor kunnskap om bibelen. Da vi kom tilbake forstod vi at han hadde talt på alle møtene. Vi så også hvor flink han var til å engasjere de som møter opp. De som møter opp er hjemløse eller har det svært vanskelig økonomisk. En av dem som er trofast heter Suzuki. Han ble kjent med Jesus for noen år siden, tatt sitt standpunkt å følge Jesus. Etter å ha bli godt kjent med han nå i høst, samtidig med at han går i Ryunosuke sitt husfellesskap, utfordret Nathan, min svigerfar, han på om han ville bli døpt. Det ville han. Vi ble enige om å la Ryunosuke gjøre dåpen sammen med oss. Til søndag skal han bli døpt i bønnehuset vårt i et oppblåsbar dypt badekar som vi har fått lånt av en annen huskirke.

Det vanskelige med å være misjonær.  Det vanskelige med å være misjonær er å se alle menneskene som vi bruker mye tid med ikke kommer til tro. Selv om vi får delt evangeliet med dem på en naturlig måte og ofte bedt for vanskelige ting i livene deres kommer de ikke til tro. Det er fortsatt svært få som bekjenner seg som kristne i Japan, og statistikken over kirkegjengere er usedvanlig lav. Det er nok en av grunnene til at mange misjonærer vender nesen tilbake til sine hjem. Noen kaller Japan misjonærenes kirkegård. Det kan være fordi de ikke ser resultater. Men etter å ha vært her 15 år, opplever jeg Japan som et mulighetenes land. Potensialet over folk som kan bli frelst er uhyre høy (over 99%). Det er få fordommer, og få nekter deg å be for dem eller fortelle om min egen tro på Jesus. At vi frikrikemisjonærer arbeider som et team som bor i nærheten av hverandre gjør at får bygget opp hverandre og kan feire når det kan feires. Også arbeidsmetoden vår der vi uformelt arbeider med mange likesinnende Japanere og misjonærer gjør at vi kan glede oss over at f.eks 5 hjemløse fra matutdelingen vår på lørdager begynner å gå fast i deres kirke.

Hjemløse Hamano-san til leilighet.  Flere av dere har bedt for Hamno-san, en hjemløs pastor. For ett år siden fikk vi han bort fra gata til et sykehus da han ikke kunne spise eller nesten puste pga en stor kul i svelget. Han ble utskrevet fra sykehuset og har bodd 9 måneder i et rehabiliteringshjem. Nå får han en leilighet som byen betaler. Og den leiligheten er 500m fra huset vårt!

Himeri, Marie og Karen.  Himeri har bodd sammen med oss siden mai! Hun er fremdeles fosterdatter, men planen er at hun blir adoptert av oss nå i høst. Det er byen som tar seg av dette, mens vi eller Himeri bryr oss ikke mye om den prosessen. Nå er hun er vår datter, og vi er hennes foreldre. Himeri var med oss til Norge også! Med de riktige papirene kom vi oss trygt frem og tilbake! Hun fikk smake på hva Norge kan by på av bær, og hun kunne nesten ikke stoppe!
Når adopsjonsprosessen er over kan vi presentere henne litt mer for dere alle.

Med Jesus til japanere.  Vi håper å se se flere komme til Japan for å dele evangeliet. Kanskje også bli med i teamet vårt? Det er plass for utvekslingsstudenter, teltmaker, fulltidsmisjonærer eller misjonsteam. I bibelen sier Jesus at "høsten er moden" eller "avlingen er rikelig" i en annen oversettelse. Men neste del av frasen er som du kjenner "men arbeiderne få". Så vi må be om at høstens Herre må sende ut arbeidere. Det gjelder nordmenn i Norge og det gjelder japanere i Japan!

"Her er det de 99 på avveie som vi må hente inn til saueflokken"

Sakashita-san død.  En annen hjemløs ble syk for tre år siden, han fikk koldbrann i beina og ble henta opp fra gata og lagt inn på sykehus i 2 år. Vi trodde han var død da han plutselig ikke møtte opp til matutdelingen. Men han ble tatt vare på av byen, sykehus, rehabiliteringshjem og så ordnet de en leilighet for han som ligger bare 400 meter fra huset vårt!
Men det triste er at han i sommer døde helt alene i leiligheten sin mens vi var i Norge. Han var fast inventar som medhjelper på matutdelingen og hadde ansvar om å be Vår Far foran alle de 100 som møtte opp. Da vi kom tilbake etter sommeren fikk vi kontakt med huseier som fortalte at han fant han død da han åpnet opp siden han ikke hadde betalt husleien. Han døde sannsynligvis av heteslag da han var sparsommelig med å bruke air-condition... Heldigvis trodde han på Jesus og er nå på et mye bedre sted! Men vi savner han.